VI SOM FIKK LOV Å VÆRE ANSVARLIGE BARN; LENGE...

Jo, slik føles det faktisk nå, 60 år gammel med et mer avslappet forhold til livet utenom prestasjonsarenaene og det å kunne bli godtatt og akseptert og til og med, elsket - kun på bakgrunn av den du er`og fordi en reelt sett er; et menneske,unikt -på godt og ondt!

Min personlige, nære sørgetid er over - om alt det tilbakelagte og tapte. Jeg lever ikke i fortiden lenger som annet enn å ha erfaringer om alt som kan gå galt,ALLTID og generasjon etter generasjon, liv etter liv, tid etter tid - uten at vi lærer noe av historien og det helt grunnleggende for "alt liv" og om hva det egentlig gjelder her på vår lille, blåe klode.

Mange av oss, vil aldri skjønne hva vi gjør så galt i en hesblesende forståelse av å ville leve! Fordi vi ikke skjønner at vi egentlig lever så fullt ut, ja,faktisk helt fra det øyeblikket vi har fått lov å entre arenaen TELLUS på både godt og vondt.

Utfordringene for noen av oss, blir beklageligvis større for noen av oss, enn andre. Men, jeg velger å tro at dette skal tjene til noe,mer langsiktig i det å kunne prise livet, virkeligheten vi ikke øyner å se: Det bakomliggende for alt liv i lys av Gud.

Lenge, i omtrent 20 år - har jeg levd alene uten en mann, etter å ha satt tre vakre og elskverdige barn til verden! Alenetilværelsen har gjennom år satt sitt preg på meg - der det har blitt lett å isolere seg, glemme mange av sine egne menneskelige behov og dertil kommet i fare for å skyve menn helt til hinsidige som eksisterende.

Fredelige naboer jeg tilbragte de siste og første minuttene inn i det nye året med: sammen med på en

Slik åpnet vårt nye år her i Lofoten, i et svært rosa lys med spredte grå skyer....



Dårlige bilder av en nyttårsaften visuelt sett med enormt fyrverkeri og synsgleder.




I kveld på finn.no - på seriøs jakt etter den riktige mannen, etter å ha skjønt hvor fortapte vi egentlig er, uten et felleskap med mann og kvinne, som selv Gud selv tok konsekvensen av, i sin skapelse. Ref. ellers til Forkynneren 4:9-12 og Høys.2:7...



Jeg er glad for at jeg så lenge fikk lov til å være et ansvarlig barn; etter evne!
Nå vil jeg bare være, et voksent barn - som, sier fra når belastningen er for stor, og fordi jeg egentlig er så liten og dertil; LITT SLITEN.