Så ble planlagt operasjon på onsdag, nok en gang utsatt. Leddgiktsplagene i hendene, håndledd og skuldre er litt heftige fremdeles - og det ville være umulig å kunne bruke krykker. Hadde vært fint å bli ferdig med denne operasjonen, men, det er ok. å kunne være litt mer "pigg" og kanskje til og med få trent seg litt opp før jeg mer eller mindre blir sittende på rompa i 6-8 uker.
I går kom Eva overraskende på besøk. Ga seg god tid - og vi ble sittende og prate en hel masse om alt mellom himmel og jord. Jeg skal begynne å trene sammen med henne igjen på Friskhuset, så kommer vel formen.
Jo, jeg skal bli "flink" og forhåpentlig snart sprudle av energi og livsglede. Det har dessverre ikke vært slik, etter den fæle og langtekkelige influensaen som inntok meg de siste dagene av mitt 59. år. Å bli 60, ble slik og oppleves som rene lidelsen. Føler meg tynt, men, det lysner smått om senn i tunnelen. Ingenting skal få lov til å stresse meg. Har overlatt til økonomisk rådgiver på kommunen å hjelpe meg med siste bit av å komme ut av en vanskelig økonomi, så nå er alt på gli for å kunne bli fri - fra "gjelds-slaveri!" Jeg ble uføretrygdet 100 % fra 1. november og reduserte mitt utkomme med ca. 50 %. Ingen ting kan bli verre, likevel. Huset i Dyfjord skal Linn overta formellt sett så fort som mulig. Godt å få bort noen byrder.
Dagene har lysnet og sola er på vei opp over horisonten dag for dag. Det har vært nydelige, men svært kalde dager fram til i går. Et lavtrykk med gråvær og masse vind, kjennes derfor ekstra på gikta! Prøver å gå turer likevel, da bena er fritatt de tidligere plagene. Smerter og hovne ledd, er så lokalt denne gangen. Bare i armer, skuldrer, håndledd, nakke og hender.
Ingrid ringte overraskende forleden dag. Vi snakker mer og mer sjelden. Er blitt slik, uten at de antagelig ikke har skjønt grunnene, eller at noe var rive, ruske galt. Jeg skal ikke tvinge noen til å forstå ting de ikke er i stand til å fatte og begripe som noe som har med dem selv å gjøre, som har gitt sår. Det føles som om vi befinner oss på hver vår klode, men, jeg er sluttet å sørge over virkeligheten om dette. Og jeg har det bra etter at jeg forsonet meg med at mine søsken var de som la grunnlaget for all hets og fordømmelser av meg, som fikk vonde konsekvenser for min absolutte og helt totale livssituasjon. I dag gjør det meg ingenting. Fortvilelsen og naget er borte. Det som har skjedd, har skjedd og kan ikke forandres.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar