Broer og brobygging har alltid fasinert meg. Både det arkitekturiske ved dette og det symbolske.På besøk i Bodø hos familien Kristin, kjørte vi på søndagstur til Saltstraumen, og der fant jeg min bro. En storslagen sak over verdens største malstraum. Fasinerende syn, både broen og denne levende malstraumen - der folk i hopetall sto på bergene rundt straumen og fristet fiskelykken. Renere sei, kan en vel knapt finne. Et fantastisk sted, ja, der jeg faktisk tror å kunne ønske å slå meg ned på! Naturen her var storslagen: Fjell, hav, skog og passe avstand til byen og barn og de to bestemorjentene mine.
Tenker på en sang fra 70-tallet med Simon and the Garfunkel: Brigde over trouble water...En "ever-green." Å skrive noe poetisk om undersjøiske tunneller som overtar brofunksjoner, synes fjernt.
Det er bare fullkomment vakkert rundt Saltstraumen, et eldorado for både mennesker og dyr. Det skriver til og med måkene under på, der de kokkelurer, tagger på svabergene og legger igjen sine visittkort når de er mette og gode etter et ferskt måltid med sei. Også jeg elsker fersk sei.Hallo! Jeg vil til Saltstraumen. Finn et hus til meg der, folkens - et hus som kan romme ei "sprø bestemor" fra Lofoten - som har sine oldemoraner nettopp i Salten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar