SOM DAGENE GÅR...

Befinner meg i et slags "ventemodus" for ett eller annet jeg ikke helt vet å kunne definere? Har det egentlig bra, bortsett fra dette vage mageondet som ligger der omtrent som en udeponert bombetrussel. Kanskje er det bare en slags angstknute i forbindelse med dette å være blitt så ganske alene her i Lofoten, etter at både Eva lille med familie og Linn, Børge og barna flyttet?



Dette med nettverk og nære relasjoner, er nok viktigere enn man tror, spesielt når helsa har begynt å svikte. Men, egentlig så er jeg ganske sprek fysisk sett og har en så velsignet bra og smertefri periode i forhold til leddgikta, tross fuktig og ustabilt vær de siste ukene. Skyldes nok at jeg går lange turer daglig uansett vær. Også er jeg blitt flinkere til å bruke tredemølla. Men, jeg finner ikke roen for å skrive, slik jeg hadde planlagt: Gjøre diktsamlingen ferdig eller fortsette på romanen "PISS." Så mange ting adspreder meg i en slags urofølelse jeg ikke vet å sette ord på. Natta er blitt sen, og atter ble det mye sutring og lite streif av sol. Men, jeg skylder litt på høstens inntog med urolig og vått vær, vinden og regnet som pisker mot ruta i ei kullsvart natt.

Men, nå setter jeg den nye dagen på lading - og vet at lyset ikke er så langt unna, og kanskje blir det til og med et solstreif i dagen som står på vent i grya.